Matteus 6, 6-13 Vår Far

6 6 Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
 
Herrens bønn
7 Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. 8 Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. 9
 
Slik skal dere da be:
 
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
10 La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
11 Gi oss i dag vårt daglige brød,
12 og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
13 Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Andakt

Av Camilla Kofoed-Steen

Den gamle damen satt stille i lenestolen og stirret ut av vinduet på trærne og blomstene i hagen. Hun snakket ikke, så, men så ikke. Av og til duppet hun av. Hun hadde bodde der lenge, og de rundt henne var blitt andre. «Hun er så god og snill», sa en av pleierne da den unge jenta kom på besøk, «men selv om hun er her, er hun ikke til stede, hun har forsvunnet inn i seg selv». Jenta visste at den gamle damen hadde mistet ordene, at hun ikke lenger husket hvem som var hvem eller hvor hun var.

Likevel smilte hun da jenta gikk bort til henne og satte seg. Den unge tok hen­ dene til den gamle, klemte litt og snakket til henne. Den gamle svarte ikke, bare smilte og så. De satt lenge stille, så begynte den unge å synge en gammel salme på norsk og den gamle vugget litt fra side til side og nynnet litt. Det var på en måte kjent for henne, men hun fant ikke ordene.

Den unge jenta visste at dette nok var siste gangen noen kunne snakke eller synge på morsmålet for den gamle, og hun fortsatte lenge. Da den unge jenta skulle reise seg for å gå tenkte hun på broren til den gamle damen, hennes egen morfar, han som alltid avsluttet dagen med Fadervår. Kanskje hadde den gamle damen også gjort det? Hun visste at det var aftenbønnen de hadde lært på sengekanten i morfarens og den gamle damens barndomshjem. Jeg ber den tenkte hun. Så be­ gynte hun. «Fadervår, du som er i Himmelen». Den gamles munn beveget seg, tå­ rene rant, og ut kom ordene, bønnen. De bad den sammen denne siste gangen, den bønnen som ikke var i hodet, men som kom fra hjertet.

Vår Far eller Herrens bønn, var den bønnen Jesus lærte disiplene sine da de spur­ te ham hvordan de skulle be. Helt fra da av har denne bønnen blitt bedt, lært og delt. Uansett tid på døgnet bes den og bæres frem av fellesskap i kirker eller hjem, av mange, alene, høyt eller stille, men likevel ber vi sammen med hverandre… Vår Far...

Noen ganger kan det være vanskelig å be selv. På gudstjenesten eller speider­ møtet bæres bønnen frem av fellesskapet. En dag er det en som ikke sier noe, en annen gang er det andre. Hvis ingen av oss her orker, så bes bønnen likevel et eller annet sted i verden, og vi kan bare være med.

Aktivitet

Lytt til bønnen

La alle få en lapp med Herrens bønn. Ikke forvent at alle kan denne. Del gruppa i fire. La alle sette seg ved siden av hveran- dre, eller enere rygg mot rygg med toere, så en treer og en firer på hver side. Enere lukker øynene mens alle de andre ber bønnen. Deretter bytter man. Hvordan kjennes det? Har noen i gruppen en Fadervårhistorie? Del den.

 

Andaktsboka kan kjøpes i Speiderbutikken