Tekst: Gøril Huse
Foto: Ørjan Apeland 

Statsminister Erna Solberg har nettopp kastet i seg lunsjen, etter en debatt både i og utenfor stortingssalen om kutt i statsbudsjettet. I morgen avslører hun noen nye statsråder i regjeringen.
– Hvis en vet hvordan man skal begynne å løse en oppgave, så klarer en også å løse den, sier statsminister Erna Solberg til Lederforum. Det lærte hun i KFUK-speiderne.

Det begynner å bli lenge siden hun fikk og tok ansvaret for en gruppe meiser, nå oppdagere, i speidergruppa på Årstad på Askøy i Hordaland.
– Vi var en liten speidergruppe, vel en 20-25 stykker. Det var ledelsesmangel, så vi ble tidlige ledere. Jeg ble meisemor da jeg var 14 år, sier Solberg.
– Hvis denne speidertroppen skulle opprettholdes, så måtte vi ta ansvar. Så da var vi fire stykker i en vandregruppe som fordelte ansvaret mellom oss, forteller hun. Solberg tok meisene. To andre tok stifinnere, også var det ei som ble kasserer.
– Og det er jo den verste jobben, sier Solberg.

Mye ledelsestrening

Hun gikk i 2. klasse da hun begynte i speideren.
– Vi lærte ting som å klare seg ute i naturen, friluftsliv, være ute og det å bygge oppvaskbrett eller andre ting på leir. Du lærer jo litt om forskjellige ting, sier hun. Dessuten lærte de om andre land, blant annet i tilknytning til speiderjobben.
– Så fikk jeg ganske mye ledelsestrening, med ansvar for 15 til 20 meiser, sier Solberg.

– Hvordan var det å være en så ung leder og et forbilde?
– Jeg tro ikke jeg tenkte på at jeg var et forbilde. Jeg tenkte på at alle måtte med på tur og at vi ikke måtte gå for fort for de minste. Så handlet det om å ta merker og aktiviteter. Jeg tenkte vel ikke så mye over det å ha ansvar, jeg bare gjorde det. Ett semester av gangen.

Speideren gir bred erfaring

Speidergruppa på Årstad kunne bruke forsamlingsstedet til menigheten. Det lå på Askøy.
– Da var det langt unna. Vi måtte gå fra busstoppet for å komme dit. Vi var der på helgeturer, og bodde inne. Kanskje var vi ikke den troppen som bodde mest i telt. Men der ute kunne vi være ute med båt og i naturen, og det var litt enklere å ta med de yngste på det, sier hun.

Solberg opplevde at hun fikk erfaring i å ta vare på både seg selv og å ta vare på andre.
– Det er alltid lettere å ta på seg ansvar hvis en har opplevd mestring og gjort ting før. Om du er 14 år og har arrangert helgetur i speideren for 20 stykker. Da er det mye lettere som 15-åring å gjøre det samme for klassen din. Du må kunne beregne antall kjøttkaker du trenger, lage et system og en ansvarsliste, sier Solberg.

Hun mener det er viktig at ansvaret overføres gradvis fra tidlig av. Da blir også terskelen for å gjøre ting mye lavere.
– Det finne mange typer frivillig ungdomsarbeid med den type ledelse. Men i speideren får en læring, oppgaver å løse og lærer å klare seg i naturen. Det gir en bredere erfaring enn i mange andre organisasjoner, mener hun.

Når barn blir sure, blir de sure

– Hvorfor gir speideren god ledertrening?
– Du får nye oppgaver, du lærer å løse flere ting, men det grunnleggende er ansvaret for seg selv og andre. Som at når en skal på tur, så er ikke målet alene å nå toppen. En må snu om du er nødt til det, fordi alle ikke klarer det, sier hun.

– Følte du det som et for stort ansvar som 14-åring?
– Nei, men det var en prioritering om hvordan du måtte bruke tiden. Du måtte forberede og gi beskjeder. Der hadde det vært greit med hjelp. Dessuten var vi en liten speidertropp, og alle ledere måtte være med på alt. Det gikk ikke å ta fri. Men jeg kan ikke huske at jeg opplevde som et for stort ansvar, sier hun.

Men også Solberg ble utfordret med små barn på tur.
–Det er en utfordring når unger griner og vil hjem, og du må gjøre alt for å hindre det. Og vi måtte gå gjennom heia, i tåke og finne fram til hytta. Du har ansvaret for de som var med. Og når barn blir sure, blir de sure.
Hun tenker seg om.
– Det var mest opplevelsen med det å holde motet oppe på folk, når de er trøtte, slitne og ikke vil gå lenger, sier hun.

Ureglementert påkledning

Den stødige statsministeren gjorde likevel ting i speideren som ikke alltid ble tatt godt i mot. Hun fikk refs.
– Vi hadde evig diskusjon om det med skjørt eller kjole til speideruniformen. Vi synes det var det dummeste i verden på det tidspunktet at vi måtte ha skjørt til, vi ville ha bukser. Jeg tror jeg fikk refs av kretsen for ureglementert påkledning da vi dukket opp uten det brun-beige skjørtet, som ikke var spesielt pent, ler hun.

Et besøk på kafé under landsleiren i Seljord var ikke særlig bedre.
– Vi tok oss en pause. Vi ble sett i uniform på kafé. Det er mulig vi røykte også. Da fikk vi kjeft. Vi var ferdig med oppgavene og ville ha en skikkelig kaffe, sier hun.

Solberg er selv i en speiderfamilie. Mannen Sindre var med i Norges speiderforbund. Deres to barn hadde andre interesser i oppveksten.
– Sindre er den snilleste jeg kjenner, og venter alltid på meg på tur. Jeg merker at også det viktige med speideren er å se andre, det er ikke bare en egotripp, sier hun. Hun trekker også frem det å løse noe i fellesskap.
– Når en gjør ting sammen, så er det ikke så vanskelig. Det å løse oppgaver i speideren kan også overføres til andre områder, mener hun.

Var en seriøs konfirmant

– Speiderløftet handler om å ha tro på Guds hjelp i sin ledergjerning, og for mange speidere er kristen tro en medhjelper. På hvilken måte har troen påvirket deg?
– Jeg var nok med i KFUK-speiderne fordi den gruppa lå nærmest meg. De var ikke fordi jeg hadde noen tro eller en spesiell tilknytning til kirka. Men det førte blant annet til at jeg ble en kjedelig og seriøs konfirmant, uten stor fest. Så hadde jeg mye med kirken å gjøre med speidergruppa. Samtidig sånn i ettertid, så gjør den kristne tilknytningen at jeg forstår troen og det kirkelige året, forklarer Solberg.

Solberg ser på kristendommen på en annen måte.
– Jeg tror på noe som er større, og at kristendommen er vårt kulturelle uttrykk for dette, mer enn at det er den eneste sanne vei. Det er alltid et behov som samfunnet har at det finnes et større norm og regelsett som vi følger. Men jeg oppsøkte ikke speideren fordi jeg var kristen. Men kristne organisasjoner var vanlig på 1970-tallet. Kristendommen var en del av det, og det var gøy med gospel og annet, sier hun.

Likheter mellom speiding og politikk

Det Solberg lærte i speideren, brukte hun også videre i politikken. Hun var speiderleder fram til og med første året på gymnaset. Da tok noen andre over ledelsen i gruppa.
– Ungdomspolitikken tok over, og i speideren fikk vi veldig god erfaring som vi kunne bruke i politisk ungdomsarbeid. Da trenger du også å vite hvor mange kjøttkaker som beregnes og hvor mange Toro-poser du trenger for en ungdomssamling, smiler Solberg. Hun var heller ikke den eneste i Unge Høyre med erfaring fra speideren.

Nå leder hun regjeringen med Høyre og Fremskrittspartiet, og forsøker å få støtte av Venstre og Kristelig Folkeparti. Men Solberg finner flere likheter mellom speidingen og politikken.
– Det handler om å få laget å til å gå i riktig retning. Å finne felles løsninger. Dele opp oppgaver, slik at du begynner i riktig ende. Det handler om løse en oppgave- enten du skal bygge, ordne eller forsere. Det er det samme med politikken, en må tenke logisk og finne ut hvordan man begynner for å løse den oppgaven, sier hun.

– Ville du endt som statsminister uten speideren?
– Det er jo vanskelig å si. Men samfunnsengasjement i speideren gjorde at jeg engasjerte meg i politikken. Det bidro til det. Det ga meg også mange fordeler i organisasjonsarbeidet. En utvikler seg som barn og ungdom med de oppgaver en får og mennesker en møter på veien. Du får større selvtillit når du føler mestring, og det er med på å bygge den du er, sier hun.

Statsministeren er klar på at speideren er til for personlig utvikling og læring. For henne ble det speiding i åtte år.
– Jeg hadde kanskje ikke holdt ut så lenge hvis ikke hadde lederansvar. Det hadde kanskje ikke fylt nok med aktivitet, det å reise på turer og gjøre noen ting. Det at vi fikk ansvar for andre og jobbet tett sammen var viktig, sier Erna Solberg.