Verdensspeiderforbundet WAGGGS ga speiderforbund i ulike land i oppdrag å være faddere for speiderforbundene i hver sin nye nasjonalstat. Norge ble fadder for Ukraina. Det var Norges speiderforbund og Norges KFUK-speidere som tok på seg oppgaven. Flere ganger reiste ledere og ledertrenere til Ukraina, de fleste var unge ledere med verv på nasjonalt nivå eller ledertrenere. En av dem som reiste flere ganger var Ingrid Nordbø fra 1. Sandnes speidergruppe. Ingrid har senere vært speiderstyremedlem, visespeidersjef og leirsjef for landsleiren i Stavanger i 2013, men i første halvdel av 90-tallet var hun med i det som het internasjonal programkomite.


Fra en pause i ledertreningen i Kyiv i 1995 eller 1996. Bjørg Walstad fra Norges speiderforbund (ytterst til v.) og Ingrid Hauge fra KFUK-speiderne (nr. 2 bak til h.) sammen med ukrainske speidere og en representant for WAGGGS. Midt foran i grå og hvit genser: Anna Gulevska. Foto: Privat, fra Ingrid Nordbø.

Bidro med demokratiopplæring

– På 90-tallet besøkte jeg Ukraina ved noen anledninger. Landets speiderbevegelse hadde vært nedlagt og delvis eksistert som undergrunnsbevegelse i sovjettiden. Vi som kom fra Norge skulle bidra med såkalt demokratiopplæring. Jeg håper, og tror, at vi bidro, men jeg er ikke i tvil om at det var jeg som lærte mest, sier Ingrid. 

De norske speiderne hadde med seg i sekken ledertrening og opplæring knyttet til tillitsvalgtarbeid, for eksempel så konkret som hvordan avholde møter. Ingrid og andre var i Ukraina rundt en uke hver gang.


Optimistisk stemning. Ukrainske og norske speidere sammen i Ukraina på slutten av 90-tallet. Foto: Privat, fra Ingrid Nordbø. 

Stum av beundring for de ukrainske speiderne

– Jeg møtte jevnaldrende ukrainere på terskelen til voksenlivet, forteller Ingrid. – De var så unge, men så allerede på seg selv som samfunnsbyggere, og de ville skape demokrati gjennom speiderarbeidet. De var fulle av fremtidsoptimisme og sultne og nysgjerrige på den verdenen som hadde åpnet seg etter murens fall. Jeg var stum av beundring, og det satte mitt eget navlebeskuende studentliv i perspektiv, for å si det forsiktig. Mange av dem har siden brukt voksenlivet sitt til samfunns- og demokratibygging i ulike roller i det ukrainske samfunnet. 

– Blant dem jeg møtte, var Anna Gulevska, som var det ukrainske jentespeiderforbundets første valgte leder. Jeg bodde hjemme hos Anna i Kyiv på 90-tallet. Da hadde hun nettopp fått sitt første barn. Forrige torsdag sendte jeg henne en forsiktig melding med spørsmål om hun var trygg. Det var nok mange som gjorde det samme, for hun svarte med å poste en lang og hjerteskjærende statusoppdatering på Facebook. Den startet slik: “I woke up at five in the morning from missile strikes and explosions around my house in Kyiv.”

Det er nesten tre tiår siden Ingrid møtte Anna og de andre for første gang. – Jeg husker hvor sterke de var, de unge ukrainerne, hvor mye ansvar de tok for samfunnet. Jeg var ydmyk for hvordan de jobbet og så for seg hvordan de skulle bidra. De må være veldig, veldig skuffet nå, konstaterer Ingrid Nordbø. 


Fra felles vennskapsleir på Kvernmoen i 2010. Martin Fjeldstad Olaisen bak i gul jakke. Foto: Privat.

Flere speiderforbindelser til Ukraina

Mange andre norske speidere har vært på leir i Ukraina siden samarbeidet startet, og norske ledertrenere har holdt kurs der, blant annet på Krym, som nå er annektert av Russland. Martin Fjeldstad Olaisen fra Langhus speidergruppe er en av dem. Flere av bildene i denne saken er fra flere besøk hos speiderne i Ukraina. 

De ukrainske speiderne var for øvrig også på besøk i Norge. En av dem Martin møtte, var de ukrainske jentespeidernes første International Commissioner, Ksenia Sazonova. I dag er de to gift og tilhører begge speidergruppa på Langhus, og Ksenia er rådgiver for program og lederutvikling på forbundskontoret. Langhus speidergruppe er vennskapsgruppe med en ukrainsk speidergruppe i byen Dnipro, og senest i 2010 var de på leir sammen på Kvernmoen St. Georgs Gildene Norges fine leirsted i Aremark.


Ukrainske speidere på 90-tallet. Helt foran: Ksenia Sazonova. Foto: Privat, fra Ingrid Nordbø.  

Tekst: Norges speiderforbund, Kirvil Kaasa