I Brasil fortelles det en historie om en liten gutt som vandret på en uendelig lang sandstrand. Han gikk ikke i vannkanten, men inne på den tørre sanden. Han lette etter sjøstjerner som var blitt skyllet opp av bølgene. Han ville hive dem uti igjen før de ble brent og uttørket av sola.

Mens han gikk der kom en ungdom forbi og spurte: ”Hva er vitsen? Stranda er lang, og du kan umulig berge alle tusen som ligger her. Og i morgen blir nye skylt opp.” Den lille gutten så på ham en stund, tok ei sjøstjerne i handa og sa: ”For denne sjøstjernen betyr det alt!” Og så kastet han den uti. Dagen etter var det to som gikk på stranda og kastet uti sjøstjerner.

Det er godt å være sjøstjerne når noen bryr seg, og det er godt å få være menneske når noen ser nettopp meg, og jeg får være der jeg hører hjemme. Å speide er å se. Se hverandre og den enkeltes plass i Jesu nærhet. For noen er du den store forskjellen mellom å ligge på stranda og tørke ut og det å få kose seg i vannet.

Skrevet av Stein Karstensen