”Jeg kan ikke være med!” Ordene freste som gnistene fra bålet. Peffen Per og Martin lå ennå våkne i huken denne mainatta i skogen. ”Jeg kan ikke være med”, gjentok Martin mens han så inn i bålet. Skjønt han fokuserte på et punkt langt bortenfor. ”Være med?” sa Per. Han forstod ikke. ”På hva da?” ”Kretskonken”, svarte Martin. ”Å, skal du noe annet?” ”Nei, jeg kan ikke”, mumlet Martin. ”Nå henger jeg ikke med lenger, Martin”. Per var undrende. Martin stirret stivt foran seg mens han spyttet ut ordene. ”Nei! Du kan jo absolutt alt – er lederen vår og greier. Jørgen kan mer førstehjelp enn meg. Petter kan mer om naturen enn meg, og selv vesle Christian kan flere knuter enn meg. Og hva er det jeg kan? Ingenting. Dere trenger meg ikke.”

Per ser inn i bålet. Tidligere på kvelden hadde hver og en av dem lagt på noen grener. Det ble ganske stort. ”Martin!” Per så inn i ansiktet hans. ”At vi la på greinene var et symbol på at vi alle bidrar til varmen og lyset i patrulja. Du bidro med ditt du også. Vi har gjort det bra på de siste konkurransene, men det er ikke fordi alle kan alt. Det er nettopp fordi vi er forskjellige. Hver enkelt i patrulja kan bidra med noe viktig. Det er det som gjør oss til en enhet, akkurat som fingrene på en hånd. Vi trenger alle de forskjellige fingrene for at hånda skal fungere.”

”Du er den som holder miljøet sammen”, fortsatte Per. ”Når vi er på haik, klissvåte og har langt igjen, da er det du som er klar til å stemme i en marsjsang. Og når du klimprer på gitaren! Hvordan klarte du å dikte vers om de enkelte gutta i sted?” ”Nei, det er da ikke noe problem,” svarte Martin. ”For deg, nei,” avbrøt Per. ”For deg! Jeg hadde aldri klart noe slikt. Vi trenger deg på kretskonken og i patrulja, Martin. Hvis du mister motet, hvem skal da holde motet oppe? Vi er forskjellige og avhengige av hverandre. Det står det om i Bibelen også.”

Per leste: 12 Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. 13 For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. 14 For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. 15 Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. 16 Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. 17 Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? 18 Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. 19 Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? 20 Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. 21 Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». 22 Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. 1. Kor 12, 12 – 22.

"Disse bibelversene handler om at fellesskapet er avhengig av at hver enkelt bidrar. Slik må det også være i patrulja" avsluttet Per. Martin sovnet med et smil om munnen. 

Skrevet av John Bjerkeli