Det snør, det snør

Det snør, det snør, 
tiddeli bom. 
De´r det det gjør, 
tiddeli bom. 
Nå snør det mye mer enn før 
tiddeli bom og huttemei tu. 

Så kaldt det er, 
tiddeli bom. 
Jeg kjenner det her 
tiddeli bom. 
Jeg kjenner det på mine tær, 
tiddeli bom og huttemei tu.

 

Vi tenner våre lykter når det mørkner
- Bjørn Rønningen

Sneen dalte lett og fin
og strøk blidt mot ruten min
i morges da jeg drømte på min pute
vi tok skjerf og votter på
hastet veldig med å gå
snart var det tusen barnespor der ute

Ref.:
Og vi tenner våre lykter når det mørkner
og når alle lyder pakkes inn i vatt
Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner
kanskje lyser de til kvelden si'r god natt.

Først så trakk vi kjelken opp
på en diger bakketopp
så suste vi avsted langt ut på jordet!
Også bar det opp igjen, snart var vi på topp igjen
så lo vi mens vi akte små og store

Ref.

Vi har bygget oss et slott
som vi syns ble stort og flott
med prinser og en sne-dronning så vakker
vinterdagen tar farvel
vi må hjem nå er det kveld
vi ser på himmelen at det lir og lakker!

Ref.

Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner
og når alle lyder pakkes inn i vatt
Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner
kanskje lyser de til kvelden si'r god natt.
kanskje lyser de til kvelden si'r god natt.

 

Jeg er våren ‑ (Mel. Jeg er havren)

Våren synger:
Jeg er våren, kom så skal du se –
varme, sol og lys jeg bringer med.
Blomster, trær og planter frodig gror
håp og glede følger i mitt spor.

Våren roper: Vårens første blomst, hvor er du?

Hestehoven synger:
Gul og fin som solen selv er jeg,
hestehoven, alle kjenner meg.
I hver liten grøftekant jeg står –
minner barna om at det er vår.

Våren roper: Blåveis, hvor er du?

Blåveisen synger:
Ser du meg ‑ en liten blåveisknopp  –
stikker så forsiktig hodet opp.
Himlen selv har lånt meg fargen sin
og nå står jeg her så blå og fin.

Våren roper: Hvitveis, nå er det din tur.

Hvitveisen synger:
Jeg er hvitveis, jeg er lett å se.
Blomsten min er ren og hvit som sne.
Vakre grønne blader har jeg fått.
Derfor kan du kjenne meg så godt.

Alle synger:
Vårens blomster har du nå fått se.
Grønt og fint står hvert et lite tre.
Fuglesang fra tidlig morgengry.
Nå er våren kommet hit på ny.

                  Passer godt til dramatisering.

 

Den første løvetann
– Alf Prøysen 1971

Det stod en liten løvetann så freidig og tilfreds
på landeveiens grøftekant med sølevann til knes.
Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin!
Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.

I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går,
i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår.
Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
og nappet opp med rot og topp sin første løvetann.

På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett
imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett.
Og pjokken ropte: “Se på meg, hva jeg har funnet her!”
Men barna bare lo og sa : “Så pjuskete den er!”

“Å nei, så menn,” sa pjokken, “jeg skal ta den med til mor,
så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor.”
“Det si’r hun for å trøste deg,” sa de som stod omkring.
“For du er bare fire år og skjønner ingenting.”

Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset littegrann,
og blomsten hang med hodet ned og lengtet etter vann.
Han åpnet døra sent og tungt, og plutselig sa mor:
“Å gid så fin en blomst du har – og nei hvor du er stor!”

“Du si’r det bare for å trøste, du,” sa pjokken likegla.
“Å langtifra” sa mor og lo. “Jeg mente det jeg sa.
Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann
som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.”