Del speiderne i to og to. Oppgaven deres er å sammen fortelle en historie. 

Den ene starter: Kan du huske da ... (her kan man finne på hva som helst)
Den andre fortsetter: Ja, og ... 
Den første: Ja, og...

Alle setninger skal starte med "Ja, og" og så en fortsettelse på historien. Det er likegyldig hva historien handler om, men be speiderne lytte til hverandre så historien blir sammenhengende.

Etter tre minutter bytter alle par. Alle får beskjed om å huske på tre tilfeldige ting fra historien de akkurat har fortalt. Dette skal flettes inn i historien de nå skal fortelle.

Gjør akurat som forrige runde.

Etter tre minutter stoppes alle og samles. Snakk sammen:
Hva gjorde det med historiefortellingen å skulle huske på noe fra forrige historie og ta med dette i andre runde? Var det lettere eller vanskeligere? Ble historiene like sammenhengende? Fikk speiderne like godt med seg hva den andre snakket om, eller var de mer opptatt av å tenke på sine egne ting? 

Veldig ofte vil det å huske på og presse inn ting som ikke nødvendigvis passer inn i historien være med på å ødelegge både flyten i samtalen og evnen til å lytte til hverandre. Kan speiderne tenke seg hvordan dette kan overføres til vanlige samtaler? Er det noen ganger sånn at man er så opptatt av å få fortalt noe selv at man enten ikke slipper andre til eller ikke hører etter når de forteller? Hvordan føles det når man merker at andre ikke hører etter når man snakker selv? Hvordan kan vi bli flinkere til å lytte til hverandre?