Å tove ull er en av verdens eldste teknikker. Man antar at toving av ull er en eldre teknikk enn spinnekunsten og de eldste funnene antas å være rundt 8000 år gamle.

 I Norden kan man finne skriftlige kilder om sadler av filt, hodeplagg og kapper fra islandske sagaer. “Toving” eller “tova” er det oldnorske ordet for å filte, og i Norge i dag bruker vi fortsatt ordet tove. De eldste norske filtfunn stammer fra Hordaland fylke, hvor man fant en bronseurne fra 500-tallet. I urnen lå den dødes brente knokler pakket inn i to stykker med filt på 35-40 cm.

I de nordiske landene brukte man tovede kapper i strid og kamp i middelalderen (ca. år 1000) for å beskytte seg og hesten. Kappene var tette og fungerte som en rustning.

Det som skjer i toveprosessen er at fibrene i ulla "hekter seg i hverandre" når ull og varmt vann kommer i kontakt, og en samtidig jobber med ulla. Ullfibrer er omgitt av et skjellag. Ullfettet kaller vi lanolin, og dette er en form for såpe. Ubehandlet ull vil lett tove seg når vi har vann på og gnir den lett sammen. Når vi kjøper behandlet, farget ull, må vi tilføre såpe for å få den til å tove seg. Grønnsåpe er med på å gjøre vannet basisk, og dermed fremmes tovingsprosessen.