Tekst: Gunhild Ottersland, speiderforesatt og ansatt på forbundskontoret.

SKAL VI VÆRE med? Invitasjonen lurer jo på om det er noen foresatte som kan hjelpe til. Vi kan jo det, hvis det ikke hadde vært for at vi er invitert i 40-årslag og egentlig ikke er så veldig glade i å sove i telt. Ikke kan vi noe om speiding heller. Eventuelt, JA! gjett om vi skal være med! Som speiderforesatt kan vi kjenne på usikkerheten rundt det å skulle sende ungen ut på sin første overnattingstur. Kommer hen til å klare seg én natt i skogen uten meg? Skjønner speiderlederne hvor viktig det er for min skatt å ha på nok lys når hen skal sove? Og hvem sjekker at hen ikke fryser?

UANSETT HVA VI foresatte lander på når det gjelder egen turdeltakelse, så må det pakkes og preppes til tur. Hva er en grevling? Hvor varm må soveposen være? Hva kan brukes som liggeunderlag? Hodelykt eller lommelykt? Støvler eller sko? Shorts eller stilongs? Hva er passe med godteri, og er det bare min som har fått med seg enkle brødskiver og vann, mens alle andre kommer til å stille med kakao, krem og varm turmat? Er kniven skarp nok eller sløv nok? Har jeg sendt med nok drikke? Hvor mye er nok mat? Er det ikke veldig rart at de blir bedt om å la mobilen ligge igjen hjemme? Har de fått med seg alt på pakkelista? Er sekken mulig å bære?

OG NÅR TUREN er vel i gang og det lures der hjemme på kvelden: Får de sove? Kjenner de seg trygge i mørket? Har det blitt gnagsår? Vet vi når de skal hentes? Har turlederen telefonnummeret mitt hvis det blir nødvendig å kontakte meg?

DA ER DET ikke sikkert at vi foresatte har fått det godt nok forklart, dette med at tur, pakking, bål, kniv, utemat og annen overnattingskunnskap er noe barna har øvd på på mange speidermøter allerede. At det er de som skal styre pakkingen og kun få hjelp hvis det er ting de ikke vet hvor er, eller hvem vi kan låne utstyr fra, for da vet de hva de har i sekken og hvor det ligger.

DET ER NETTOPP dette som er speidertanken; At ungene skal prøve å få til dette selv, sammen, og at ingenting gir større mestring enn at de har vært en natt i skogen med gjengen og speiderlederne, uten foresatte, selv om de kommer hjem med gnagsår, og har lært at votter og lue ikke hadde vært så dumt likevel.

Teksten er hentet fra Speiderbladet 4/2023. Du kan lese hele Speiderbladet her.